Paris #5

Jeg har oppholdt meg i Paris i en måned. Dette er det lengste oppholdet jeg har hatt utenfor Norge som ikke har vært knyttet opp mot studier. Jeg føler meg likevel ikke særlig fransk enda. Naturlig nok. Dette har selvfølgelig med den tragiske situasjonen vi alle gjennomlever for tiden. Derimot har jeg funnet mitt lokale boulangeri hvor innehaveren kjenner meg igjen når jeg kommer, og som vet hva slags baguett jeg skal ha. Han pakker inn denne i to brødposer for å unngå at halvparten stikker ut. 

Jeg gjenkjenner enkelte folk i nabolaget og har sågar nikket til et par av de og hilst med største selvfølgelighet; “bonjour”, “bonsoir” og “Au bientot”. 

Jeg har lært meg når det lønner seg å handle for å unngå kø. Det lønner seg forøvrig aldri å kjøpe sigaretter, for i Tabac-butikkene er det alltid kø. Fra de åpner til de stenger. 

Jeg har funnet mitt lokale slakteri som selger de deiligste oppskårne skinkene og de beste pølsene. Nærbutikken som selger isbiter, (til ettermidagsspritzen), grønnsakshandleren som alltid slår av en prat og som stiller seg like undrende hver gang jeg besøker han over at jeg valgte å flytte til Paris når “dere i Norge har så ren luft og så mye penger”. Jeg har gitt opp å fortelle han at jeg er musiker og bosatte meg i Paris fordi jeg ønsket et miljøskifte og en utfordring. “Ja, men dere har jo så mye penger og så frisk luft. Og vikinger”! Neste gang jeg handler der skal jeg supplere med at vi også har isbjørner i gatene.

Og for ikke å glemme den lokale vin butikken på hjørnet med en god Bordeaux til 3.95 EURO. 

Enda litt lengre oppi gata er det et hull i veggen som selger en ypperlig cafe creme samt hjemmepresset appelsinjuice med ingefær i. 

Og selvfølgelig også naboene i bygården tvers over gata som jeg har fullt innsyn til. Den ensomme eldre damen som sitter med vinduet oppe og røyker hele dagen. Hennes nabo, den enslige unge kvinnen som blogger og sitter på verandaen hver dag mellom kl. 12 og kl 14. Hennes naboer igjen, småbarnsfamilien, som lufter kidden sin på sin smale franske balkong og som generelt ser mer og mer slitne ut for hver dag. Jeg har fortsatt ikke sett noen av de i annet enn utvasket treningstøy og tøfler. Naboen over dem igjen til venstre som ser på amerikanske serier via prosjektor på veggen. Jeg er er nå på syvende episode av “Americans”. Spennende. 

Også klappes det. Hver dag kl. 20.00. Riktignok litt kortere og litt mindre entusiastisk for hver deg. Men det klappes. Man kan faktisk stille klokka etter det. 

Med de restriksjonene vi har i Frankrike om dagen har jeg også utviklet et veldig kreativt bevegelsesmønster når jeg er ute å handler. Maks en vare pr butikk. For variasjonens skyld. Eller også kjent som komplett motsatt av mitt norske handlemønster for noen uker tilbake.

Jeg har også fått ganske god oversikt over t-banen og dens linjer. Jeg har selvfølgelig også skaffet meg et månedskort, noe jeg forøvrig aldri fikk meg til å gjøre i løpet av mine 28 år i Oslo. Så det er jo helt naturlig at det nå er forbudt å benytte banen hvis du du da ikke er helsepersonell eller har en veldig viktig jobb. (Ikke musiker).

Videre tilbringes dagene med jogging og styrketrening annenhver dag. Øving, (hver dag selvfølgelig), med håndkle i tuten på saksofonen for ikke å provosere mine ferske naboer for mye sånn helt i starten. 

Alle nyinnflyttede leiligheter skal jo innredes. Så i dag har jeg kjøpt et pyntebord jeg kan sette vinglasset mitt på og slått i en spiker ved siden av inngangsdøra som jeg kan henge nøklene på. Så var det lunch. 

Videre er det sporadisk sjekking av Facebook og norske nyheter/underholdning. Fasiten er vel at stort sett alle spiller konserter alene, og/eller venter på at NAV skal komme opp med en løsning for freelancere. Har også registrert at “vitsene” i Nytt på Nytt ikke er særlig levedyktig uten publikum i salen. 

Dette var min lille stemningsrapport etter 30 dager i Frankrike. Jeg stortrives og er ved godt mot tross alle avlysninger og dystre fremtidsutsikter.

“Vi sees på baksida av Allers” som min gode venn Arild Andersen pleier å si!