PARIS #3

Jeg forfattet dette bloginnlegget i går, men jeg lar det stå som et dokument på hvor fort ting forandrer seg i disse tider.

Hvis man virkelig vil føle utenforskapet på kroppen, så skal man vurdere å flytte til utlandet rett før en verdensomspennende pandemi setter inn. Med min historie som tidligere panikkangst offer, er det både utfordrende men samtidig tilfredsstillende å kjenne på kroppen at jeg er rustet til å stå imot denne påkjenningen.

Alle jeg kjenner, alle jeg er i glad i og alt jeg har et begrep om befinner seg nå så langt unna at jeg like gjerne kunne vært på månen. Norge går i lockdown og alle jobber avlyses. Ingen vet noe som helst, men kollektiviteten og den norske dugnadsånden ser ut til å være intakt. I det minste så har man hverandre.

Her strever jeg med å forholde meg til et språk jeg ikke forstår, samt komplekse franske leiekontrakter.  Jeg kjenner ingen, og ikke har jeg no sosialt nettverk. Mine tanker veksler mellom å bli, ri stormen av og vente til det går over, eller å droppe alt og bare flykte hjem. Med en påfølgende 2 ukers karantene som resultat.

Enn så lenge har valget falt på bli. Jeg har i dag på mirakuløst vis stukket hull på den franske byråkratibyllen og klart å skaffe meg et sted å bo. Uten hjelp. Og det føles faen meg så bra oppi all faenskapen. Så når dette er over holder jeg åpent hus i 6 place Nattier. Velkommen skal dere faen meg være. 

Au bientot.

Snakk om tidspunkt å flytte til Paris.

I skrivende stund er det fortsatt business as usual her. Men uvisst hvor lenge. Presidenten hadde en direktesendt tale til folket i kveld, (12 mars), kl.20. Men siden jeg ikke kan fransk så er jeg fortsatt usikker på hva den gikk ut på. Når det er sagt så oppleves Paris som om det ikke eksisterer noen form for internasjonal krise. Ja, det er oppfordringer til håndvask over callingen på t-banen, men det er også det eneste. Det er mat i butikken, folk på restaurantene og jazz på klubbene. Om dette er er lurt eller ei skal jeg ikke ta noen stilling til her. Jeg fører uansett dagbok, noe jeg hadde planlagt lenge før viruset brøt ut. Skal bli interessant å lese den når vi vender tilbake til normalen.

Ellers har jeg vel som alle andre opplevd avlysninger av fremtidige spillejobber, men tenker at dette har vært en del av min tilværelse i snart 30 år så jeg er ikke nevneverdig engstelig. Ikke har jeg småbarn hjemme, ikke har jeg noen helseutfordringer og jeg har penger spart for dette oppholdet, så jeg føler meg relativt trygg.

Ellers kan nevnes at jeg har to leiligheter på hånden. Begge i Montmartre distriktet. Tar en avgjørelse på dette i morgen, fredag 13! mars. 

Hvis jeg skal tillate meg litt “hvit manns problem” her, så er nok standarden på franske, (parisiske), leiligheter - noe unna “norsk standard”. Glem gulvvarme, trappeløp som det faktisk er mulig å gå i, (med en koffert), baderom med mulighet for å snu seg i dusjen, kjøkken hvor man kan oppholde seg utover stående å tilberede maten etc etc. Men jeg klager ikke. Faen heller, dette er et eventyr. Og ikke minst i nåværende situasjon. Dette overgår fantasien. Har aldri følt meg så levende som nå. Får bare håpe det varer.

Tips til fremtidige norske innbyggere som ønsker å bosette seg i Paris….Ikke ta med dere 48 kg bagasje og et instrument. Upraktisk å bevege seg mellom airbnb leiligheter mens man venter på leiligheter.

“Desperate times requires desperate measures”.