Å sitte inn. A day in the life of a working musician (del 1)

 “Å sitte inn”! Denne ubekvemme, men akk så enestående måte å presentere seg musikalsk. Eller er den det? “Å sitte inn” har aldri vært min kopp te, men nå som jeg har bosatt meg i Paris har jeg innfunnet meg med at dette er eneste måte å introdusere seg på. “Å sitte inn” med et band betyr strengt tatt at man er spillende gjest på én eller flere av låtene i bandets repertoir. Det er mao hakket over en jamsession, hvor den primære funksjonen er å underholde både seg selv og andre med å spille låter man muligens ikke kjenner så godt. Dette foregår gjerne i en uformell setting hvor grensene omkring hva man skal spille, hvor lenge og hvor mye ofte er veldig vage. “Å sitte inn” derimot, er mer en slags høflighetsgest tilbudt av bandet som en tillitserklæring til deg som musiker. Mao, det forventes mer av en som sitter inn enn en som tilfeldig dukker opp på jam.

Det er en utfordrende situasjon i voksen alder, (for å si det mildt), å forholde seg til denne “ene sjansen” for evt å knytte en kontakt, gjøre et inntrykk, (fortrinnsvis positivt), eller i beste fall - skaffe seg en gig. En risikosport forbeholdt ungdommen egentlig. Med det mener jeg at sannsynligheten for at du blir gitt en ny sjanse er større jo yngre du er. Etter 30 år i bransjen skal man jo strengt tatt høste fruktene av innsatsen man har lagt ned, skli forbi rekken av sultne, unge musikere og seile inn først i køen til neste spillejobb basert på erfaring og rykte. Men det er jo dette jeg har “signa up for” ved å flytte til Paris, så jeg har jo bare meg selv å takke. 

Søndag for en drøy uke siden var jeg tilstede på en veldig uformell session. Nesten som en jam, bare uten gjester. Foruten meg da. Dette var trommeslagerens gig. Jeg ble fortalt at han hadde invitert en del folk til å komme og “sitte inn”. Mitt bekjentskap som hadde invitert meg kunne derfor ikke garantere noe som helst når det gjaldt hvorvidt jeg fikk anledning til å prøve meg eller ikke.

Selv om min bakgrunn er fra USA og mine musikalske preferanser har klare forankringer i “the american songbook”, har jeg aldri vært en særlig god “jammer”. Jeg er heller ikke særlig bekvem med “å sitte inn”. Med det menes at jeg kan alt for få låter, og de få jeg kan husker jeg dårlig. Med en slik bagasje er det derfor ytterst utfordrende å kommunisere noe som helst av musikalsk verdi. Det gjør heller ikke saken bedre at det er i nettopp slike situasjoner det gjelder som mest. Det er nå man skal vise seg frem/imponere de du spiller med i håp om fremtidige gigs og gode skussmål.

Dette er (old-school)virkelighetens eksamen. På godt og vondt koker det ned til om du kan noe her og nå. Det er nå man skal leve opp til myten om at man “ikke er en bedre enn sin sist spilte solo”. Selvfølgelig er man det, men det er aldri noe intervju i etterkant av en slik musikalsk presentasjon, så sjansene for å verbalt rette opp inntrykket er ikke-eksisterende. Uten referanser i et nytt land med et nytt språk og absolutt ingen bekjente blir man således verdivurdert og kvalitetssikret basert på hvor mange standardlåter man kan og hvor mange runder soloer man makter å spille på disse.

På papiret er en session/jamsession som regel en uformell setting hvor musikere møtes for å måle krefter med lave forventninger og høy trivselsfaktor. Når det er sagt så eksisterer det også et parallelt univers, og det var i dette universet jeg befant meg sist søndag…

Oppgave  - “å sitte inn” på en session

Hensikt    - imponere samtlige musikere og publikum og samtidig skape et rykte i Paris    som “han nye gode fra Norge”.

Forutsetninger  - Dårlig. 4 ukers ferie og liten kjennskap til bandets repertoir.

Som ny i by’n blir man nødt til å snoke opp action selv. Min metode er således å mase diskrét på de perifere bekjentskapene jeg har  skaffet meg i håp om å få til noe. Sist søndag var intet unntak. På en liten bar/cafe i det 11 distrikt skal det fra 14 - 17 spilles en session har jeg blitt fortalt. Så - first rule of conduct; ikke virk for ivrig. Du ønsker ikke å møte opp 2 timer for tidlig som en lydig spellekåt valp. Så jeg tenker at å dukke opp ca. kl. 15 vil få meg til å virke forholdsvis nonchalant og verdensvant. Som tenkt, så gjort. Når jeg derimot ankommer stedet kl. 15.10, har ikke bandet rigget instrumentene sine engang. Så da sitter man der da… som en lydig, spellekåt valp. Det finnes jo verre steder å henge enn på en hip bar i Paris i nydelig sommervær, men jeg kan ikke annet enn å irritere meg en smule på mitt eget uerfarne oppmøte. Så med litt røde ører og en solid ripe i integritetslakken scanner jeg lokalet for å se om jeg drar kjensel på noen musikere.

Jeg registrerer at jeg har spilt med trommeslageren før. Han er solid.  Forventningene om å få til noe av musikalsk verdi denne ettermiddagen stiger i takt med varmegradene i solveggen, mens det ventes og ventes. Tredjemann i bandet er en kjent person som jeg har hørt ved flere anledninger. Min umiddelbare tanke er at denne session har et enormt potensiale. Men så var det alle disse uforutsette hendelsene da…….(fortsettelse følger)