Paris #7

Hei. Hyggelig at du valgte å lese. Her følger noen av mine refleksjoner rundt hvilke utfordringer vi i disse dager, og i uoverskuelig fremtid står overfor...

Når samfunnet etterhvert skal åpnes opp, og vi sakte men sikkert skal returnere til "life as we know it", hvordan skal alle vi som tidligere har forholdt oss til livespillinger, vi som feedet på kjemien som oppstår i (nær)kontakt med vårt publikum, vi som privilegert har reist verden rundt og (forhåpentligvis) beriket mennesker med vårt nærvær, kunnskap og musikalske arv, og som et resultat av dette blitt inspirert av og fått kunnskap om andre kulturer, språk og mennesker. Hvordan skal vi klare å nærme oss dette igjen?

Eller hva med vårt publikum? Som likte å komme sammen for å lytte, se og oppdage musikk med andre mennesker. Mange andre mennesker. 

Hva med applausen som oppildnet og inspirerte oss? Kjemien som oppsto mellom scene og sal når alt klaffet og som fikk deg til å satse "livet" gang på gang i jakten på akkurat den rusen. 

Uten publikum er vi mye fattigere. Nå befinner vi oss i en situasjon hvor de må betrakte oss via telefonen mens våre tanker dreier seg om umusikalske detaljer som; "Kan dere høre meg"? "Kan dere se meg"? "Hvor mange likes har jeg fått"?

Mantraet er nå at vi blir nødt til å lære oss alt forfra igjen. Hverdagen er ny. Din frihet er begrenset, ditt bevegelsesmønster innskrenket. Selv et vanlig håndtrykk anbefales nå avskaffet. For alltid. 

Begrensninger gir nye muligheter sies det. Eller har jeg bare drømt det? Anyway...

For en konservativ mann på 52 som finner det "utfordrende å leve med" at alle nyhetsreporterne på Dagblad tv er i konfirmasjonsalder, og at samtlige fotballspillere i premier league er yngre enn mine barn, så merker jeg at disse nye utfordringene på toppen av alt annet blir i overkant anstrengende for meg personlig. 

Bare tanken på å måtte "finne seg opp på nytt" som kulturformidler/utøvende musiker gjør meg smått uvel og irritert. At man nok en gang må finne nye yrkestitler å bære i tillegg til alle de andre man skapt seg fra før. Fra nå av er det ikke nok å bare være komponist, utøver og manager. Nå må man også bli sin egen regissør, kameramann/kvinne, lyddesigner og tekniker. Nå er det bare "publikummer" man ikke er til egen produksjon. 

Så må man igjen forandre taktikk når det gjelder å reise på turné. Være kreativ i søknadsprosesser, finne nye areaner å formidle musikken på, sette seg inn i nye direktiver for "korona-turnéring". I min imaginære spåkule ser jeg for meg skrekkscenarioer à la; "ikke mer enn 5 medlemmer pr band". "Turnéen kan kun gjennomføres i land med et godkjent vaksine-program". "Spillestedene skal være Covid-19 sertifisert". "Krav til avstand mellom medmusikere på scenen".

The list goes on and on.

Det var ille nok tidligere i høst å måtte lide seg igjennom forslag om led-lamper som scenelys og kortreiste organiske peanøtter på backstagen som virkemidler i kampen for å bekjempe klimakrisen. Det er som peanøtter,(pun intended), å regne i forhold til de omveltninger vi nå står overfor.

Hvordan skal det f.eks la seg gjøre å dra til et hvilket som helst land uten en gnagende frykt for å bli smittet? Og da tenker jeg med særlig bekymring på land i Latin Amerika og Afrika. En veldig forsiktig antydning forutsetter vel at 100% av befolkningen enten må være vaksinert eller immune før man i det hele tatt vurderer en opptreden der. 

Lar det seg i det hele tatt gjøre? Gidder jeg den anstrengelsen?

Eller hva med et eksempel fra mer hjemlige forhold? Hvordan skal det være mulig å spille på Glen Miller i Stockholm uten å havne i en to ukers karantene i etterkant? Så jævla gøy er det ikke å spille på Glen Miller. Ikke så jævla godt betalt heller. 

Og i hvor lang tid må vi utstå tørrvittige bemerkninger som; "Du har vel ikke corona vel?", og "Har u vært ute å reist i det siste eller?". Og ikke minst - vitsing omkring kreative måter å hilse på. Kill me now!

Kanskje er disse dystopiske fremtidsutsiktene både navlebeskuende og egoistisk motivert. Kanskje har de også en alt for kort horisont. Sant nok. En mye smartere person enn meg konfronterte meg med at; "korona-krisen har hos oss kun vart en drøy måned, og så fort en vaksine er på plass vil vi returnere til en tilstand annerledes enn den vi hadde, men bedre enn den vi opplever nå".

Sant nok. Men er det godt nok?

Som vanlig har jeg fler spørsmål enn svar.....

Jeg tillater meg å sitere oslolosen (husk lyd)