Paris #9

I dag er det 10 mai 2020. Dagen før frigjøringen. Det er min siste dag på balkongen. I år kom altså frigjøringsdagen tre dager senere enn vanlig. Etter å ha vært innesperret i 50 dager så slipper jeg ut i morgen. 50 dager i isolasjon bør jo få en til å tenke på litt av hvert. Eller ikkeno’. Dette er forhåpentligvis 50 dager jeg aldri kommer til oppleve igjen så derfor benytter jeg anledningen til å reflektere litt rundt opplevelsen av å vært frihetsberøvet.

For det første - det var slett ikke så ille. Selvfølgelig hjalp det på opplevelsen å være nyinnflyttet i et fremmed land med et fremmed språk. Selv uten en verdensomspennende pandemi ville jeg nok kjent på følelsen av isolasjon ved å være innvandrer i et nytt land uten venner og bekjente, uten faste holdepunkter og kjent geografi. Til og begynne med var alt veldig forvirrende og delvis utmattende knyttet til innflyttingslogistikk. Uten møbler ble de første ukene tilbragt i sobre omgivelser, kun med en seng og en sofa. Hjemlevering fra IKEA bidro etterhvert til at jeg kunne hevde å komme fra et møblert hjem.Varmtvann og strøm var det når jeg flyttet inn, men jeg måtte jo overføre abonnementet i mitt navn. Plutselig hadde nye 10 dager gått.

Frihetsberøvelse var mao langt unna i tankene mine de par tre første ukene. Siste praktiske detalj ble løst på onsdag. Da fikk jeg tilgang på postkassa. Ikke nøkkel, bare en velvillig vaktmester som brøt opp låsen. Endelig kan jeg betale regninger.

Så hva har jeg gjort? Jo, jeg har øvd. Mye. Med håndkle i tuten for ikke å plage naboene. Kun avbrutt av en balkongkonsert i ny og ne. Også har jeg vaska. Tror ca hver tredje dag. Skinnende rent er min nye “high”. Alle rom pluss bad. Mitt franske kjøkken har returnert  meg til manuell oppvask. Jeg elsker nå å vaske opp. Har jeg rørt i en tekopp, så vasker, skyller og legger jeg på plass t-skjeen umiddelbart. Min kjøkkenbenk kunne stått modell for Bonytt.
Å for ikke å snakke om å gå ut med søpla. Da tar jeg på meg lange benklær og teller alle trappetrinnene ned til søppelrommet i bakgården. Det er en fest.
Jeg har også utviklet noen matlagingsskills. Det har jo ikke vært noen åpne restauranter her, så jeg har flyttet restauranten inn i leiligheten i stedet. Å tilberede mat i Paris er ikke akkurat veldig annerledes enn i Oslo, men i og med det ligger en slakter, bakeri, frukt, grønnsaks og ostebutikk med ca 10 meters mellomrom i nabolaget, så har jeg opplevd det nærmest umulig å kjøpe samme vare to ganger. Innkjøp har således preget den daglige rutine. Apropos å handle i matvarebutikk…. , det franskmenn har av bugnende overflod i variasjon på matvarer og delikatesser tar dem igjen med håpløst ineffektive handlerutiner.
Alle kunder skal slå av en prat med betjeningen som det alltid bare er én av om gangen uansett hvor lang kø det er. Alle har betalingskort som enten ikke virker, eller så er betalingsterminalene i streikemodus. Da er det frem med kontanter eller sjekkhefte!!!! Euroen har dusinvis av myntenheter. 8 faktisk. I tillegg til 7 på papir. Det sier seg selv at å betale eksakt beløp, (ingen vil ha tilbake veksel), tar rundt regnet ca 7 min pr kunde. I kid you not. Som nevnt er også sjekkhefte i bruk her, men selvfølgelig med mangel på penner som virker:-(. I tillegg benyttes også matkuponger. Når også samtlige matbutikker har valgt å gå for løsningen; “underdimensjonert samlebånd”, ja så er opplevelsen av å befinne seg i mellomkrigstiden total
Så er den den daglige trimmen i luftegården som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg. Luftegården er det 18ende arrondissement i Paris. Som et resultat av innesperringen så er tillatte bevegelsesradius fra hjemmet 1 km. Jeg har vurdert å ta jobb som guide her hvis ikke jazzklubbene åpner opp etterhvert. Jeg er ganske sikker på at det må være etterspørsel etter å bli guidet på norsk i det nordlige Paris. Minst like stor etterspørsel som å bli underholdt av en norsk jazzmusiker.

Hvis jeg blar litt i dagboka mi så registrerer jeg 2 - to tilfeller av lett brakkesyke som begge gikk over etter en drøy times tid. Mao, jeg trives ganske godt i eget selskap. Ikke overraskende egentlig. Yrket som utøvende jazzmusiker har forberedt meg godt på en tilværelse i ensomhet. Det som i grunn er noe overraskende er hvor lite jeg har foretatt meg utover å stå opp, spise, gå på do og legge meg. Og enda mer overraskende - jeg har likt det. Muligens har jeg likt det så godt fordi jeg betrakter denne tilværelsen som forbipasserende, samtidig som jeg venter og lengter tilbake til pre-korona forhold.
Det er for tidlig å dommedagsprofetisk hevde at “det blir aldri som før”. Skulle det mot formodning ikke bli det, så vet jeg i skrivende stund ikke om jeg gidder mer. Det har jeg tenkt mye på faktisk. La meg utdype.

Restriksjoner på publikumsantall, munnbind, antibac og “sikker” avstand på spillested. Usikkerhet rundt planlegging og gjennomføring av turneer og konserter som følge av konstant frykt for retur av virus. Restriksjoner på reise, dyrere transport som et resultat av innskrenkninger i fly/tog/fergetrafikk etc. Sikkerhetskontrollen på flyplasser før korona var utfordrende nok, med instrumenter i hattehylla og forvirrede turister på jomfrutur med tolitersflasker med bodylotion i håndveska. Vi trenger ikke flere utfordringer.. Det er allerede slitsomt nok å forflytte seg fra A til B. For ikke å snakke om internasjonal transport. Glem det. Ulike land opplever situasjonen veldig forskjellig og som et resultat utvikler man forskjellige rutiner på gjenåpning og beredskap. Å spille for døra i nord-italia virker ikke fullt så attraktivt som for tre måneder siden. Ikke å spille med nord-italienske musikere heller.
Musikere har stått på scena i alle år med feber, gikt, hjertearytmi og kols og spilt hva remmer og tøy kan holde. Samlivsbrudd, alkoholproblemer, angst - bring it on. Hva så hvis et bandmedlem blir smittet? Avlysning, band i karantene, ferdig. Det var den konsertsesongen. Heldigvis så har vi jo en kompensasjonsordning som bistår oss og er forståelsesfulle for vår situasjon og er behjelpelige med kompensasjon når ekstreme situasjoner oppstår - NOT!

I morgen skal jeg stå balkongen og vifte med franskt flagg og synge Marseillaisen for full hals.

Jeg håper vi sees, men jeg kan ikke love noe.