6 måneder i Paris - hva nå?

 6 måneder i Paris, hva nå?

Ganske nøyaktig 185 dager har gått siden jeg landa på Charles de Gaulle en hustrig søndag i begynnelsen av mars. Alle vet hva som skjedde 14 dager senere, så det gidder jeg ikke å dvele ved nå. La meg heller fortelle dere en annen historie.

Av de 185 dagene er 95 dager tilbrakt i Paris. Eller drøyt 3 måneder. Halvparten av Paris oppholdet er mao tilbragt andre steder enn i Paris. Det er litt mer enn jeg hadde regnet med, men ikke mye. Status så langt i Paris er 2 sessions, 3 sit inns, og 2 jamsessions. Den tredje og fjerde jamsession skjer på henholdsvis søndag og mandag. 9 “oppdrag” på snaue 100 dager. På papiret ser det pinglete ut, men gudene skal vite at det er dyrkjøpte erfaringer.

I tillegg har jeg overvært 9 konserter i tillegg til at jeg har blitt kjent med deler av Paris’ sin jazz elite. Jeg er også på hils med et uoversiktlig antall musikere, hangarounds, wannabees, vokalister, filmskapere, proffe, amatører, bakere og grønnsakshandlere.

I tillegg til å balansere mitt Paris opphold som bl. a inkluderer tømming av kjellerbod for søppel, anskaffelse av internettleverandør, skaffe meg korrekt strømabonnement og åpne konto i en fransk bank, (umulig), så har jeg etter beste evne forsøkt å holde skuta flytende når det gjelder min norske karriere. Dette inkluderer en bråte søknadsskriving, ombooking av jobber og generelt en armada av mailvirksomhet. Sikkert ikke ulikt det mine kollegaer bedriver der hjemme. 

Frustrasjoner rundt stadig forandringer i grønne, gule og røde land gjør det mildt sagt utfordrende å drive noe som helst forutsigbar planlegging. Vår forestående Brecker tribute på Maijazz i Oktober er utfordret av at Danmark er rødt og således setter vår danske bassist i en kinkig situasjon. Det samme gjelder studioinnspilling i November med engelsk pianist som står ovenfor en evt. karantene ved innreise og retur til Storbritannia. 

Parallelt med dette opplever jeg tilsagn på så godt som alle støttesøknader som selvfølgelig sikrer nattesøvnen og bidrar til at jeg kan konsentrere meg om det jeg kom hit for - nemlig å realisere mitt potensiale utenfor Norges grenser. Både som musiker, men vel så viktig - som individ. Jeg øver, skriver musikk og generelt absorberer en tilværelse på et personlig og musikalsk plan som er milevis fra den virkelighet jeg kjenner fra den hjemlige, (trygge) norske tilværelsen. 

Det er i sannhet en “ut av kroppen tilværelse”. Såvidt jeg vet er jeg den eneste norske musikeren i Paris for tiden. Dette på godt og vondt. Mest godt. Det er tre svensker her, to bassister og en trompetist, og én dansk trommeslager. Felles for de alle er et skyhøyt nivå i tillegg til at de er 25 + år yngre enn meg. Når det gjelder de franske musikerne er de råskinn alle som én. Det er utrolig inspirerende å være vitne til slike talenter utfolde seg, men som i praksis avspises med en klapp på skuldra av sine medmusikanter og noen skarve euro i honorar. Musikkgleden står sterkt og jeg har fortsatt til gode å høre noen klage over forholdene, men så skjønner jeg heller ikke fransk så godt.

Parallelt med dette preges min facebook feed for tiden av tilstedeværelsen til Christer Falck's “søknadsrant”, samt selfies av norske musikere og bekjente med munnbind. Ja, ja tenker jeg. Det blir fort litt smått i den store sammenhengen, men hey, whatever rocks your boat.

Personlig kan jeg røpe at jeg blir værende her en stund, da min kjæreste har fått seg jobb i Paris. Så med andre ord - livet er både utfordrende, frustrerende, spennende, slitsomt, fantastisk og morsomt å leve om dagen. Livet ville riktignok vært så mye enklere uten korona, men hvem gidder å ha det lettvint? 

Jeg kan med skråsikkerhet slå fast at i disse tider lever jeg for jazz, ikke av jazz.