Ett år i Paris

Wow!

Jeg har bodd et år i Frankrike. I 365 dager har jeg hatt adresse i Paris. Det villeste året jeg noengang har opplevd. Ca 2/3 av 2020 har jeg tilbragt her. Som tidligere nevnt, rakk jeg såvidt å komme meg i hus før Frankrike stengte. Kjæresten kom med siste fly til Paris før total lockdown. Deretter tilbragte vi en uke sammen på et 11 kvm hotellrom. (Anbefales alle nyforelskede). Etter 52 dager på balkongen i min nyervervede leilighet, kunne jeg endelig klatre ned og ta byen i bruk. De 16 første dagene av mai fikk jeg utendørs i Paris, hvorav den siste uka med kjæresten, før turen gikk tilbake til Norge for første gang siden jeg emigrerte. Resten av mai og store deler av juni oppholdt jeg meg “hjemme”, innimellom krydret med noen enkeltstående jobber hist og pist, før jeg returnerte til Paris 28 juni. Den påfølgende uka tilbragte jeg stort sett på sykkelsetet mens jeg metodisk utforsket Paris’ samtlige tyve arrondisement. Jeg rakk også innom et par konserter. Spilte ikke en tone sjæl. 4 juli reiste jeg til Roma. Europa var “grønt” og vi hadde vært føre var med bestilling av ferietur. To uker i syd- Italia ble toppet med 10 dager i Vence nær Nice i NOPA leiligheten før kursen nok en gang ble satt mot Paris. Flyvninger, bookinger og generelt reiseliv opplevdes veldig ukomplisert. Nesten som før, bare minus alle de forferdelige turistene som tar opp plass i køen. Roma var i så måte helt rått. Vi rakk over Trevifontenen, Spansketrappa, Colosseum, (vi var inne), en haug med plasser, torg og kirker pluss en god lunch i Trastevere på én dag. En snau uke ble tilbragt som turist i egen by, (Paris), før Oslo igjen ble besøkt 3. august. Jeg fikk med meg norsk sommer på sitt beste, bursdagsfeiring og Oslo Jazzfestival før jeg 17. august reiste tilbake til Paris. På sensommeren var Paris “business as almost usual”. Jeg hang på diverse jam sessions samtidig som jeg prøvde å knytte til meg så mange bekjentskaper som mulig. Som et resultat av dette ble jeg 24. september smittet med korona. Maijazz, som var blitt flytta til oktober, og som forøvrig var anledningen til at jeg kom hjem, røk pga av dette. To dager uten smak og lukt var en billig pris å betale for denne opplevelsen. Tilbake i Paris 13. oktober. Traff flere folk. Ædda dem på Facebook, skrev ned navn, prøvde å bygge meg et nettverk. Sakte, men sikkert……. Fikk besøk av kjæresten igjen. Denne gang "for godt". Hun har fått jobb i Paris og flyttet inn. Lykkelig uvitende hadde vi nå ca to uker før Paris stengte ned. For godt! 29. oktober var vi på fotoshoot for den nye innspillingen - “The Last Album”. Dette var siste dagen man kunne ta seg en kopp kaffe på restaurant i Paris. Kl. 18.00 denne kvelden var det slutt på moroa, men vi fikk tatt bildene. Dagen etter bar det til Norge igjen. Enkeltstående konserter i Norge stod på programmet. Maijazz, som aldri ga opp håpet, hadde engasjert “Tribute to Michael Brecker” 20. november. Dagen etter spilte jeg med den fantastiske pianisten Petru Poppa. Også i Stavanger. Det føltes så deilig. Så riktig. Så etterlengtet. Europa stengte ned igjen, og oppdrag i Sverige ble avlyst. Andre jobber også. Plateinnspilling ble flyttet på. Igjen. Så var det plutselig desember og én enkeltstående konsert for 100 + mennesker i Kristiansand bragte meg tilbake til Norge. En begravelse spedde på inntekten. Det gjorde også en romjulskonsert i Sandefjord med noen flinke unge folk. Begynnelsen av januar bød på nok en utsettelse av plateinnspillingen. Nå var det i ferd med å gå opp for meg at dette ville bli umulig. Kansellerte flybilletter og koronatester utfordret mitt stramme innspillingsbudsjett. Til slutt røk strikken. Man kom ikke inn i Danmark med en koronatest  som var eldre enn 24 timer. Det fantes ikke muligheter for å skaffe til veie en slik der vi skulle spille inn. Det fantes mao ingen annen utvei. Bandet måtte omrokkeres, alternativt innspilling utsettes. Jeg valgte det første. Ut med en danske, en tysker og en engelskmann. Inn med en svenske, en franskmann og italiener. Og vipps, innspillingen var et faktum. Musikken låt fantastisk. Dette var 18. januar. Tiden etter innspilling har stort sett gått med til å mase seg til oppmerksomhet fra pressen, samt gruble over sannsynligheten for å gjennomføre release konsertene som planlagt 26. og 27. mars. Det er ingenting som tyder på at det lar seg gjøre, men jeg venter noen dager til før jeg fatter en endelig beslutning. Kjæresten reiste hjem i går, ( 28. februar), med en 20 timer gammel negativ PCR test i bagasjen. Hun måtte likevel teste seg igjen da hun ankom Gardermoen (negativ). På toppen av dette tillegges hun 10 dagers karantene. (Da hun kom til Paris 25. januar måtte hun også teste seg på flyplassen for å slippe inn i Frankrike. Den var selvfølgelig også negativ.) Helt meningsløst at så mange negative tester ikke betyr en dritt!! Siden 5. februar har jeg nok en gang oppholdt meg i Syd-Frankrike. Dagene tilbringes på verandaen hvor jeg skuer utover Middelhavet, kun avbrutt av turer opp i byen for å kjøpe mat. Et helt greit alternativ egentlig, til hva som foregår ellers i verden.

I dag er det 1. mars og jeg har hatt Paris som mitt andre hjem et helt år. Jeg blir nok værende her en stund til. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke alle som har fulgt med på min Paris blogg. Den legges nå på kjøling sammen med hvitvinen jeg skal feire med i dag.

Je vous vois quand je vous vois….