Ikke forsvarlig å gi ut flere album

Saksofonisten Petter Wettre har lenge ment at norsk kulturstøtte gir for få arbeidsplasser og for lite publikum. Nå gir han ut sitt siste album.

Ingebjørg Sofie Larsen

KULTURREDAKTØR

PUBLISERT Lørdag 10. april 2021 - 06:07  

«Dagens jazzstøtte gis etter et nødhjelpsprinsipp. Det har skapt ‘verdens beste’ jazzmusikere uten publikum».

Det skrev Petter Wettre, en av Norges fremste jazzsaksofonister, her i Minerva i 2007. I artikkelen rettet han krass kritikk både mot norsk kulturpolitikk og bransjen han selv var en del av.

Selv om han risikerte å «hisse på seg» de som innvilget støttepengene, ville Wettre «avlive myten om at jo flere penger som brukes til kultur, jo flere mennesker kan leve av det».

At støtte fører til økt interesse og markedsandeler for jazzen, var muligens sant for de som formidler pengene. Men for utøverne var det definitivt ikke tilfellet, mente Wettre. Pengene ga kanskje norske musikere mulighet til å lage musikk, spille inn album og å utvikle egen karriere. Men formidlingsleddet sviktet: jazzklubber ble drevet på dugnad, markedsføring var begrenset, og norske medier ignorerte stort sett jazzen.

Selv var Wettre en internasjonalt anerkjent og respektert musiker som hadde vunnet alt fra Spellemannprisen til Kongsberg Jazzfestivals pris. Han hadde mottatt alt fra arbeidsstipend til ensemblestøtte og prosjekttilskudd, og fått rosende omtale i blant annet The Penguin Guide to Jazz og Jazz Review.

Likevel var ikke navnet hans på alles lepper her i Norge, som han formulerte det den gangen: «Er man som jazzmusiker forvist til en tilværelse hvor anerkjennelse av kollegaer er det høyeste man kommer? Anerkjennelse setter jo som kjent ikke smør på bordet, den er snarere bare til salt i såret.»

Dårlige markedsførere

14 år er gått siden artikkelen sto på trykk i Minerva, og Wettre har tatt farvel med gamlelandet og flyttet til Frankrike. I årenes løp har han forsøkt å nå publikum på nye måter: Wettre ga ut musikk i en app lenge før strømmetjenestene tok over markedet. Han lanserte vinyl i begrensede opplag, inspirert av tanken om å gjøre musikken til eksklusive samlerobjekt.

Underveis har publikums lyttervaner endret seg drastisk. CD-spilleren er byttet ut med Spotifys algoritmer. Nå er Wettre aktuell med et nytt album, spilt inn i et koronastengt Frankrike, som symbolsk nok har fått tittelen The Last Album.

– Har situasjonen for jazzmusikken endret seg siden 2007, eller er det fortsatt slik at den ikke når frem til publikum, og at støttepenger ikke hjelper?

– Mye har endret seg – ikke minst har vi fått Facebook, og nå kan alle være sin egen markedsstrateg. Musikken har bedre vilkår for å nå publikum. Men problemet er, som i 2007, at det er håpløst å dele ut kulturstøtten til den enkelte musiker under forutsetningen om at denne personen er best skikket til å investere pengene på best mulig vis.

Mens musikere er eksperter i bonuspoeng på fly, fergeavganger og rimelige hotellovernattinger, og således få mye valuta for pengene, er de ifølge Wettre dårlige til å investere pengene på en slik måte at det avler markedsandeler, avkastning og fremtidige jobber.

– Jeg har ikke greie på markedsføring, og som et resultat av dette makter jeg ikke få noe avkastning på pengene. Det igjen medfører at jeg fortsetter å være avhengig av støttemidler.

Da som nå mener Wettre at disse pengene burde disponeres av folk som har greie på markedsføring:

– Kanskje kan de jobbe for oss i kortsiktig ansettelsesforhold – for eksempel med å booke spillejobber og produktplassere oss på alt fra de rette jazzklubbene til God Morgen Norge.

NRKs ansvar

Hvordan skal man forsvare en kulturpolitikk og en pengebruk som etter flere tiår med offensiv satsing ikke bidrar til økt interesse?

Spørsmålet kan kobles på debatten om NRKs musikkdekning som har gått den siste tiden. For er det ikke en allmennkringkasters oppdrag å vise frem en bredde av de musikksjangrene vi har her til lands, og som vi bruker kulturpengene på? I dag er jazzen forvist til den halvautomatiske kanalen NRK Jazz, mens det på kulturkanalen P2 er langt mellom den redaksjonelle dekningen av jazz.

Wettre mener det ligger noe i ordtaket «du liker det du lytter til»:

– I dagens samfunn med hektisk arbeidsliv, småbarn, karriere og fritidsaktiviteter har «folk flest» ikke tid til å begrave seg i Spotify for å finne ut av hva de liker. Her kunne NRK enkelt ha vært sitt samfunnsansvar bevisst og tatt jobben med å opplyse folket om alle mulige sjangere og stilarter. Når NRK i sin tid ble opprettet, var jo mandatet å «underholde og opplyse».

– Folk flest liker ikke jazz

– I 2007 skrev du at folk flest rett og slett ikke liker jazzmusikk. Mener du det fortsatt?

– Alle salgstall, mediedekning og generelt ordskifte tyder på at det fremdeles er slik at «folk flest» ikke liker jazzmusikk. De liker Maskorama, Hver gang vi møtes, påskekrim, fredagstaco og Gullrekka. Jazzen er jo ikke akkurat langrenn eller damehåndball, og skal ikke nødvendigvis være det heller.

Samtidig finnes det fremdeles drøssevis av mennesker som liker å høre på hele utgivelser på CD og vinyl, påpeker han:

– Lyttere som lytter. Som er opptatt av lyd. Som er opptatt av historie. Som like å samle. Og disse menneskene har jeg den største respekt og beundring for.

Det er bare det at det dessverre ikke er nok slike lyttere:

– Det medfører at det å kommersielt gi ut en innspilling, les: selge fysiske eksemplarer over disk/scene, samt publisering på strømmeplattformer, ikke er en bærekraftig forretningsidé lenger.

– Pengestøtten gjør oss mindre mainstream

Debatten om smalt og bredt, og hva «folk flest liker», kan kanskje også knyttes til hvordan støttepengene er innrettet, tror Wettre.

– Vår kulturstøtte avler frem veldig flinke musikere, og støttepengene har gjort det mulig som norsk musiker å dyrke frem et uttrykk og således fremskaffe et unikt språk, noe som også gjør at våre jazzmusikere vekker oppsikt internasjonalt.

Slik er det ikke på samme måte i utlandet, hvor musikere flest lever mer fra hånd til munn og derfor må spille mer «mainstream» for å i det hele tatt tjene nok penger til livets opphold, forteller Wettre.

– I Frankrike erfarer jeg at det ikke er udelt negativt – her har musikere en fantastisk kunnskap om den litt mer «tradisjonelle» jazzmusikken, som jeg er opptatt av. Her er det hundrevis av musikere som besitter et solid håndverk og bred forståelse av tradisjon, kanskje mer enn hjemme i Norge.

Et siste album

Etter 25 år med plateutgivelser har Wettre bestemt seg for at nok er nok.

– Personlig mener jeg at kultur skal skapes uten kommersielle eller økonomiske hensyn. Hvis det likevel viser seg at skaperverket resonnerer i befolkningen, samtidig som det gir en solid økonomisk avkastning, er det jo ingenting som er bedre enn det.

Men hans erfaring er at det ikke er tilfelle når det gjelder salg av jazzmusikk etter den modellen vi har i dag.

– Derfor kan jeg ikke forsvare overfor meg selv å opprettholde denne forretningstaktikken.

Ifølge Musikkmagasinet i Klassekampen er det ikke en musiker som slamrer med døra vi hører på The Last Album – snarere består albumet ifølge anmelderen av varme ballader med et uttrykk som både er lettbeint og humørfylt.

At «langspillealbumet» – altså en samling komposisjoner utgitt på én gang på samme distribusjonsplattform – har utspilt sin rolle i dagens samfunn, betyr ikke at han skal slutte med musikken. Wettre skal fortsette med å spille live og komponere musikk, men dreie fokus mer mot sammenslåing av musikk og video, for eksempel gjennom Youtube og Vimeo.

Men først skal The Last Album, spilt inn i et koronastengt Frankrike, ut til norske og internasjonale lyttere.

Et bredt publikum må han nok fortsatt se langt etter, tror han, og sier han fortsatt drømmer om å ha råd til å ansette en dyktig markedsfører:

– Gudene skal vite at jeg har brukt mye tid og energi på å få slippe til på norsk underholdnings-TV. Det har aldri skjedd, og kommer heller aldri til å skje. Hadde jeg hatt tilgang på en som har greie på markedsføring, derimot…