Om å gi seg på topp...

 I forbindelse med lanseringen av “The Last Album” så koketterte jeg litt rundt tematikken om at jeg ville “gi meg på topp”. Jeg ville ikke befinne meg i en situasjon hvor mitt siste “verk” ikke var mitt beste. Hvorvidt “The Last Album” er mitt beste eller siste vil tiden vise, men i går ble jeg vitne til et glimrende eksempel av viktigheten om å gi seg på topp.

Ja, eller hvorfor er det så viktig egentlig, å gi seg på topp? Og hvem er det viktig for? Deg, eller de som skal huske deg? Når du har gått bort så er det vel kun en sak for historiebøkene, vel og merke hvis du noen gang var så betydningsfull at historiebøkene gadd å gjøre en notis av deg.

Kanskje er det veldig navlebeskuende å være opptatt av å gi seg på topp i motsetning til å gjøre som man vil den korte tiden man har her?  Når det er sagt så kan jeg ikke “u-se” det jeg så her forleden - nemlig Clint Eastwoods’ siste film; “Cry Macho”. 

Jeg er fortsatt rystet helt til det innerste av det som må være den dårligste filmen ever. Verre enn samtlige julefilmer på Tv5, TVNorge og Aune Sands’ “Dis” kombinert. 

Jeg skal ikke bruke tid på å være filmkritiker her. Det kan også godt hende at jeg ikke har så god greie på film og at dette makkverket egentlig er et kunstverk. Faktisk så ble jeg så i tvil i går at jeg sjekket ut filmen på IMDB’s hjemmeside og leste tre tilfeldig valgte anmeldelser, (av profesjonelle anmeldere). De var alle enige med meg. Eller jeg med dem. Dette er en uforståelig dårlig film fra begynnelse til slutt. Faktisk så er det beste ved filmen rulleteksten til slutt.

Clint Eastwood har gitt oss filmer som “Bird”, “Unforgiven”, “Mystic River” og “Million Dollar Baby” bare for å nevne noen. I tillegg har egenhendig udødeliggjort “Spaghetti-western” sjangeren. Han har gitt oss karakteren “Dirty-Harry” og han er ansvarlig for kanskje den mest refererte til one-lineren i filmhistorien; “Go ahead, make my day”! Hvorfor ikke gi seg der? Han leverte til og med en over pari film for et par år siden - “The Mule”. En sterk prestasjon av den da 88 år gamle Clint'ern.

Her har vi altså med en godt voksen mann å gjøre som i sitt 91 leveår velger å ri inn i solnedgangen med filmen” Cry Macho” som sin svanesang.Det finnes selvfølgelig en viss mulighet for at han kan produsere og spille i nok en film, men etter å ha sett han vralte rundt i "Cry Macho" så anser jeg det som 100 % usannsynlig. 

Det er som kjent enkelt å se splinten i andres øye og ikke bjelken i sitt eget, men jeg er ganske sikker på at han må hatt en fornemmelse av hvor krampaktig dårlig dette ville fremstå på lerretet? Og hvis ikke - har han ikke folk rundt seg som kan fortelle han at nok er nok?

Uten å røpe for mye av handlingen, som i seg selv er så tåpelig at den vanskelig lar seg forklare, langt mindre forstå, så er det noen enkeltscener i filmen som blir fullstendig latterlig tatt i betraktning at vi har med nær 100 år gammel mann å gjøre.

Og da tenker jeg først og fremst på en slåsscene mot en trent ung mann og en “nær” sex scene med en 35 årig femme fatale. Det gjør vondt tilogmed å skrive om det.

Det er helt greit for meg å være ambisiøs og fylle livet sitt med meningsfullt innhold, men å være tough-guy på film i en alder av 91 år med den samme mimikken i ansiktet han har hatt siden 1974 blir bare latterlig. Nei, trist blir det.

Så lenge jeg lever vil jeg undres over hvorfor i all verden Clint Eastwood, med den sinnsyke merittlisten han har, ikke bare kunne surfe inn på heder og ære og med alles beundring og respekt intakt. Som igjen bringer med tilbake til den innledende teksten - hvem er dette viktig for og hva vil du bli husket for? 

Det er som kjent ingen katastrofe hvis du går rundt med smekken åpen, eller at prislappen på det nyinnkjøpte plagget ditt fortsatt henger på. Likevel sier folk sier fra. Av ren høflighet. Fordi ingen liker å “drite seg ut”, uansett hvor bagatellmessig hendelsen er.

Jeg tror Clint hadde blitt takknemlig hvis noen hadde turt å si ifra. Men det var det da.

• Hei Clint, kanskje vi skal skrote denne filmen og heller fulltids pensjonere oss?

• Go ahead! Make my day.

Epilog.

Dave Liebman har begått to utgivelser i år, forøvrig hans 75 leveår. Jeg har sjekket ut den ene; “Selflessness - The music of John Coltrane”. Jeg kan ikke huske å ha hørt en bedre Liebman-utgivelse i løpet av de snaue siste tretti åra. Ikke siden “Miles Away” (1994).  En “påtent” Liebman omgitt av et ungt og sultent komp som både utfordrer og backer opp. Fikse arrangementer kombinert med vitalt spill av alle gjør denne utgivelsen til en aldri så liten musikalsk godtepose kun med favorittbiter.

 

Så da er det muligens håp for Clint Eastwood også…..