Musikeren - Jazzens beste fiende!

 For noen dager siden dro jeg på en jazzkonsert. Motivasjonen var å sjekke ut noen av

musikerne som spilte i bandet.

Opplevelsen denne lørdagskvelden fulgte en god gammel oppskrift; høyt kompetente

musikere som spiller for et fåtallig publikum som ikke bryr seg. Selv om jeg har opplevd dette

fenomenet hundrevis av ganger, undrer jeg meg fortsatt over hvorfor jazzmusikere stadig

velger å fortsette. (Meg selv inkludert).

Som få andre yrker i verden, er jazzmusikeren den som proporsjonalt får lavere status jo

mer ansiennitet hen skaffer seg. Det er også påvist en negativ sammenheng mellom

erfaring og lønn. Selvfølgelig finnes det unntak, men hvis du lurer på hvor uttrykket “unntaket

fra regelen” stammer fra så beskriver det en populær jazzmusiker med musikalsk integritet

og solid økonomi.

For å belyse og besvare spørsmålet om hvorfor så mange jazzmusikere opplever å ha et så

fåtallig publikum på tross av kompetanse og erfaring måtte jeg finne opp et uttrykk; “å være

sin egen beste fiende”. Jo mer jeg tenker på det jo riktigere finner jeg beskrivelsen samtidig

som jeg skjønner mindre og mindre av betydningen. Nærmeste forklaring jeg kan gi må

være “å gjøre seg selv en bjørnetjeneste mens man behager seg selv lykkelig vitende om at

tjenesten virker mot sin hensikt”.

Her følger noen enkle tips som muligens kan snu denne trenden og som samtidig kan

forvandle jazzmusiker’n til en suksess med et publikum og noen kroner til overs:

Øving

Jazzmusikere elsker å øve. Dag ut og dag inn. År etter år. Psykolog Dr. K. Anders Ericsson

er verdens ledende autoritet på feltet. Forskningen hans er grunnlaget for "tiårsregelen" og

"10 000-timers regelen". Denne antyder at det krever minst ti år og/eller 10 000 timer med

bevisst øving for å oppnå et ekspertnivå i et gitt domene - og når det gjelder musikere, ofte

nærmere 25 år for å nå et internasjonalt elitenivå.

“Veien til helvete er brolagt med gode hensikter” sies det. Etter 25 år med skalaøvelser så

er ikke engang mora di glad i deg lenger. Hvis du har til hensikt å spille for folk så kan det

kanskje være lurt å få med seg publikum på hva det er du holder på med. Øv deg heller på å

fortelle en story som knytter publikum til musikken du spiller. Klarer du det garanterer jeg at

fanskaren din vil vokse med 700 %.

Presentasjon

Som sagt - Hva med å bruke 25 MINUTTER på å pønske ut noe å si som beskriver

musikken? Du trenger ikke si så mye. Bare litt enkel info. Litt som når du er hos legen. Det

føles alltid bedre når legen sier “nå kommer du til å føle et lite stikk” enn at det bare stikkes

uvilkårlig i overarmen.

Det er også lurt å avtale hva som skal spilles før man går på scenen. Jeg så KISS her

forleden. Det var ikke snakk om å diskutere hvilken sang de skulle spille mens de sto på

scenen for å si det sånn. Dette skyldes riktignok at de har spilt den samme settlista siden

1976. Med et par hederlige unntak.

Det oppleves mye mer profesjonelt når man gir inntrykk av at man vet hvorfor man står på

scenen og hva som skal skje der. Folk har jo tross alt, (stort sett), betalt for å høre på. Klarer

man dette er ytterligere 700 % økning av fanskare oppnådd.

Spillested

● Prøv å unngå å spille på steder der det reklameres for mat og drikke før det

informeres om band/artist. Velger du å se bort fra denne åpenbare fallgruven

vit da at publikummet du spiller for hovedsakelig er sultne og tørste og kunne

ikke brydd seg mindre om at du har øvd tilstrekkelig til å feire sølvbryllup.

● Det kan gjerne være hvite duker på bordene på spillestedet, men av erfaring -

helst ikke. Duk på bordet betyr at man fokuserer mer på hva som står på

bordet enn hva som står på scenen. I 1800 tallets Norge var duk et ideal for

høytider og søndager, og dukene ble etterhvert et symbol på en tid da mange

kvinner gikk ut av inntektsgivende arbeid og viet seg til den økte mengden

husarbeid. Altså, ikke jazz.

(Mer om dukens historie i Norge her; (https://snl.no/duk).

Andre steder å se opp for;

● Spillesteder med navn/logo hvor det brukes en saksofon formet som

bokstaven “J”.

● Etablisemanger med “happy hour”.

● Fortrinnsvis bør spillestedet ha en scene. Instrumentene bør derimot ikke

være ferdig rigget som et dekorativt skue.Det skal helst ikke være hvite

flygeler, og ikke under noen omstendigheter røde pianoer.

Inside tip! Spiller du på steder med nedtaggede toaletter, så spiller du mest sannsynlig på et

sted med et ungt og “hipt” publikum. Disse kjennetegnes ved deres konstante søken etter

det siste nye og trendy uten at de nødvendigvis er i stand til å definere hva det faktisk er.

Dette droppes i samme sekund resten av verden får ferten av det og jakten fortsetter. Du

kan altså være “the next big thing” i dag for så å bli “a former has-been” i morgen. Fasit;

Ingen lojalitet. Måloppnåelse; tap av fanskare. Resultat; Rykk tilbake til Røyken Jazzforum.

Sist, men minst - Lønn!

Jazzutøveryrket er et av få yrker i verden hvor man til stadighet kompromisser på egen verdi

og tillater seg å spille for hva publikum mener du er verdt. Jeg snakker om “å spille for døra”.

Alternativt “spille for hatten”. Kort fortalt betyr “å spille for døra” at bandets lønn er summen

av inngangspengene. Før bandet mottar sluttsummen skal alle utgifter dekkes. Ofte er det

mer lukrativt å spille for den faktiske døra. Dvs. at du beholder inngangsdøra til klubben som

lønn etter endt spillejobb. Denne kan du så selge videre på FINN, som i de fleste tilfeller vil

være langt mer inntektsbringende enn å beholde restene av billettinntektene. “Å spille for

hatten” betyr at man sender en hatt/bøtte rundt i lokalet for på så vis samle inn penger fra

publikum. Nærmest som en slags kollekt. Jeg trenger ikke å nevne verdien av hatten/bøtta

vs pengene oppi den.

Å presentere seg i slike omgivelser med håp om publikums gunst er like naivt som å tro at

man kan spasere inn i en bilforretning og betale noen hundrelapper for en splitter ny Ferrari.

Eller at e-poster som opplyser deg om at du har arvet 3.000.000.000 Euro fra en slektning i

Zimbabve er sanne. (Ingen nordmenn har slektninger i Afrika)!

Likevel så befinner mange jazzmusikere seg i denne suppa av mistrøstighet. Hvorfor?

● Fordi vi rett og slett elsker å spille.

● Fordi vi vet at for å oppnå musikalsk nirvana så må vi vie hele vår eksistens til å øve

og å spille foran et publikum.

● Fordi energien som oppstår av improvisert samspill oppleves bedre enn fredagstaco,

inneklemte fridager og seier over Sverige i fotball.

● Fordi vi er jazzens beste fiende.