One small step for mankind, one giant leap for me

I dag, for nøyaktig 2 år siden, tok jeg coverbildene til det som skulle bli mitt siste album - The Last Album. Innimellom virker det som en evighet siden, mens andre ganger føles det som om det var i går. Dagene har lett for å gli over i hverandre og av og til føles det som jeg ikke foretar meg noe som helst annet her i Paris enn å kjøpe baguette og skrive blogginnlegg. Blar jeg litt i dagboka så avkreftes dette umiddelbart. Det er også tid til vask av leilighet og oppdatering av Instagram!

Like fullt registrerer jeg at jeg har fått til et og annet i løpet av mitt 2 ½ års opphold i Paris, hvorav snaue to år druknet i Covid.

På selveste to-års dagen for mitt cover-shoot starter jeg min weekend residens på Duc Des Lombards her i Paris. Denne klubben kan vel best beskrives som Paris’ svar på vår egen nasjonale jazzscene, og vel så det. Jeg gjør 4 konserter her i løpet av disse to kveldene, hvorav første konsert fredag og lørdag allerede er utsolgt med få billetter tilgjengelig på de to sene showene.. 

Jeg har gått noen runder med denne klubben for å få til dette, og jeg har forstått på mine venner her i Paris at bare det å få et svar, negativt som positivt, er en liten bragd i seg selv. Jeg kan mao reise hjem med flagget til topps på Mandag, men jeg velger å bli litt til. 

I November er jeg invitert til Cercle de Suedois - den eldste svenske klubben etablert i utlandet, grunnlagt i 1891. Dette fasjonable etablisementet holder til på Paris’ mest fornemme adresse; Rue de Rivoli og blant klenodiene i klubblokalene finner vi bl. a selveste Alfred Nobels’ dødsmaske. Her gjør vi nok en konsert med “The Last Album” bandet. 

Måneden rundes av på jazzklubben 38 Riv. hvor jeg spiller med annet av mine prosjekt bestående av to saksofoner, bass og trommer. Denne giggen er et resultat av en mail jeg sendte dem i Mars i år og som ble besvart i September. Jeg mener å huske at jeg sendte dem en vennlig påminnelse ang min henvendelse, men uansett var svaret overraskende da de kontaktet meg 6 måneder senere med tilbud om en spillejobb.

Tidligere i høst rakk jeg også å være med å spille på feiringen av den norske sjømannskirken’s 200 års jubileum.

Mine konserter annonseres og anbefales av France Musique. (Offentlig fransk radiokanal som eies og drives av Radio France, viet kringkasting av live/innspilt musikk med særlig vekt på klassisk og jazz). Dette er delvis takket være “mitt eget” PR apparat her i Frankrike - “My Music Enterprise”. Et booking/agent/artistbyrå jeg har blitt spleiset med på bakgrunn av mitt samarbeid med plateselskapet Grappa.

Jeg noterer på kontoen en viss stolthet for denne nyvunne interessen for meg og min musikk i et land der nesten ingen ante hvem jeg var eller hva jeg drev med fra før 1 Mars 2020.

Med både Vandoren, (fliser/munnstykker) og Selmer (saksofoner/munnstykker) som forholdsvis nærmeste naboer, (vi holder alle sammen til i 18 Arrondissement), har jeg plutselig to markedsledere på hvert sitt saksofon felt i umiddelbar nærhet. Som et resultat av en jam session organisert av Vandoren tidligere i år ble jeg introdusert for “head of artistic relations” i Vandoren. Han igjen introduserte meg for “Chef produit Bec et Anche”, (produktsjef for fliser og munnstykker) hos Selmer. Basert på disse to bekjentskapene er jeg nå i samtaler med både Vandoren og Selmer om en sponsoravtale med deres produkter. Det er virkelig en ære for meg å få tilgang på denne ekspertisen og jeg priser meg lykkelig for, nok en gang, og ha vært på rett sted til rett tid. Jeg har jo som enkelte av dere kanskje også husker definitivt vært på feil sted til feil tid en rekke ganger i løpet av mitt Paris opphold.

administrativement

Siden siste blogginnlegg har det også endelig lykkes meg å skaffe en fransk bankkonto. Det er ingen liten bragd å få til kan jeg fortelle. For å åpne en konto i en fransk bank må man nemlig har fast inntekt. En jobb som genererer inntekt får man ikke uten en fransk boligadresse, som igjen er et krav hvis man skal få seg et bankkort. Dette er “Catch 22” i real life. Om ikke det er nok har jeg også karret til meg et såkalt “Carte Vitale”. Dette åpner for fri helsehjelp, (uten egenandel), i tillegg til at arbeidssituasjonen forenkles betraktelig. Med dette kortet er man i inne i det offentlige franske systemet som betyr at skatt trekkes automatisk og pensjon opparbeides. Et “Carte Vitale” gir de samme rettigheter som et norsk personnummer. Helsetjenester, arbeidsforhold, arbeidsledighetstrygd etc etc. Med et “Carte Vitale” i hånd er jeg i prinsippet fransk. Minus språket riktignok… For å erverve et slikt kort må man selvfølgelig ha et bankkort som igjen krever inntekt osv osv…….

Innboforsikring har jeg også klart å skaffe meg. Tro meg, det er ganske forvirrende når man ikke snakker fransk, og forsikringsagenten(e) ALDRI snakker engelsk. Dette medfører at jeg føler på et visst ubehag hver gang det ligger konvolutter merket “Generali” i postkassen. “Generali” er forsikringsselskapet. Det var aldri gode nyheter når man fikk brev fra sitt forsikringsselskap i Norge, så når det skjer her antar jeg at jeg enten har fylt ut noen skjemaer feil, at jeg har ubetalte regninger eller at jeg ikke har lov til å oppholde meg i Frankrike. Lettelsen er alltid til å ta og føle på etter at jeg har google-translated alle disse brevene, (for de kommer alltid i brevs form og ikke på mail må vite), og det viser seg at det bare er forsikringsselskapets nyhetsbrev med medfølgende tilbud om 15% rabatt på utvalgte apotekvarer siden jeg er kunde. Det er tidkrevende å lese brev på fransk når man ikke kan fransk, men lettelsen er desto større når det nok en gang viser seg at jeg er utenfor fare. 

épilogue

So, there you have it. Franskere blir jeg ikke. Jeg er nok fortsatt for høy og lys til å blende inn fullstendig med mine franske medmennesker. Jeg utstår fortsatt ikke all den meningsløse småpraten som foregår overalt, på butikken, i kaffekøen og i øvrigheta. Paris er monumental, staselig og vakker samtidig som den er møkkete, overbefolka, bråkete - og bohemsk. J’embrasse tout!