Coltrane i 100

Etter et snaut år med forberedelser, (jeg kontaktet Kongsberg Jazzfestival første gang 30 juli 2025), kom jeg endelig i mål med min «Coltrane i 100» - hyllest under Kongsberg jazzfestival's siste dag, 4 juli 2026. Etter å ha konsumert 6 biografier, (flere av de for andre gang), hundrevis av timer med lytting til kjente og ukjente opptak, transkripsjoner av soloer, kontaktet Nasjonalbiblioteket for konsertanmeldelse fra Coltrane's eneste norgesbesøk, oppsøkt personer som var til stede på konserten, skaffet rettigheter til bruk av bilder og annet materiale, hadde turen endelig kommet til å forfatte manuset som skulle akkompagnere Coltranes musikk til denne hyllest konserten. Hvilket fokus skal jeg velge, hvilken musikk skal passer best til historien jeg ønsker å formidle, og hvordan skal dette presenteres dette for et publikum? Hva i all verden skal jeg kalle dette? Er det en konsert? Et foredrag? En forestilling? Å spille musikken på en måte som yter Coltrane og hans musikalske arv er utfordrende nok i seg selv, men hvordan løses dette prosjektet sånn rent teknisk? Man kan trygt si at John Coltrane har okkupert store deler av min bevissthet det siste året.

Underveis i lesingen noteres det flittig på fargerike post - it notes og disse limes inn på sidene i biografiene der det finnes relevant info for prosjektet. Det måtte raskt ta slutt da stort sett alle sidene inneholdt viktig info, og bøkene ble til slutt umulig å bla i.

Disse ble senere overført til en plansje i beste krim tv serie stil, for å holde styr på hendelser og datoer.

Samtidig med utallige reviews og omskrivninger av manus, (den siste kun timer før første forestilling) begynner arbeidet med å pønske ut hvordan denne historien sammen med musikken best kan formidles visuelt. Det blir mye blaing i Google's bildebank, men her er også Instagram til stor hjelp. Hjelp får jeg også Arne Schanche Andresen (fotograf), som velvillig låner ut rettigheter til bruk av bilder han tok på konserten Coltrane holdt i Njårdhallen i Oktober 1963.

Randi Hultin's datter er også positivt innstilt til at bruk morens ikoniske bilder av kvartetten backstage etter konserten. Konsertens åpningsnummer, Coltrane's «Venus», illustreres med en video som jeg stjeler fra nettet. Det skal tilføyes at opphavspersonen til denne filmen ble kontaktet, men jeg hørte aldri tilbake. Så da tenkte jeg at «pytt pytt» hvis du ikke bryr deg om ditt kunstneriske arbeid så bruker jeg det bare.

Jeg snakker om de 15 første sekundene av en Coltrane dokumentar som ligger på Youtube. Dette ville være det perfekte visuelle tilskuddet til åpningen av konserten. De 15 første sekundene loopes til å bli en 20 min. lang video, (i tilfelle vi fikk fot). Dette tok jo også sin tid :-D. Bilder, tekstutdrag og videosnutter brukes uten snev av dårlig samvittighet. Ligger det på nettet er det public domain, (som muligens også var Venstre's valgspråk for noen år siden). Manuset tar for alvor form, men fortsatt er ikke bandet klart, låtene valg ut eller musikken innøvd. Her må det skytes inn at å spille musikken er «by far» den enkleste oppgaven her, selv om det også er meget utfordrende. Det har seg nemlig slik at Coltrane's musikk sjelden spilles av andre enn – Coltrane. Dette henger sammen med at musikken nærmest oppfattes som hellig, og det er for helligbrøde å regne, om ikke dumdristig, å utfordre denne musikken når stort sett eneste musikalske referanse er sjefen sjæl. Så hvem spør man om å være McCoy, Jimmy og Elvin mon tro? Budsjett og geografi tillater ikke et «all – American» band, noe som selvsagt ville være naturlig og som også har vært min største drøm gjennom hele mitt musikalske liv – nemlig «to get my ass whipped» av en ekte amerikansk rytmeseksjon solid forankret i den amerikanske modale svingen i post-bob eraen... Eller på godt norsk - «60-talls jazzen». Heldigvis så finner jeg drømmebandet uten å kompromisse på noe som helst. Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen er mine «Jimmy og Elvin», og min favorittpianist, franske Fred Nardin er McCoy. Selv med denne konstellasjonen tvinger jeg igjennom en øvelse fordi når jeg tenker meg om har jeg ikke spilt med verken Ole Morten eller Håkon siden 2008, vel og merke hvis man ser bort fra et lite storbandstunt i 2012. Det er uansett deilig å registrere at kvalitet og «craftmanship» aldri forringes, og de evt rynkene jeg måtte ha tillagt meg i tankeprosessen frem til denne øvelsen er like effektivt fjernet som et shot Botox i pannebrasken. Fred og jeg «prepper» litt i Paris og en liten øvingsnutt blir lagt ut på SoMe og jeg må si meg fornøyd med resultatet.

Så er det bare å vente da. Holde staminaen ved like mens man konstant jakter den perfekte flisa, (inkludert back up fliser). Håpe på at jeg har formen like inne som det norske landslaget den dagen de møter Brasil i 1/8 dels finalen i VM. Og selvfølgelig – øve. Ikke for mye. Ikke for lite. Lære seg låtene, men ikke for godt. Ikke komme i skade for å forpurre det spontane, mens man samtidig har full oversikt over forskjellene mellom B og C partiet på My Favorite Things. Vi skriver 3 Juli, og endelig møtes vi til en felles øvelse 21 timer før første ekstrakonsert starter på Kongsberg. Både Jimmy og Elvin kommer fra ferie eller avbryter ferie for denne øvelsen, samt McCoy er konstant utmattet på fjerde året som et resultat av småbarn og musikalsk ansvar for franske popstjerner Ikke en optimal situasjon skulle man tro, men man skal ikke undervurdere hva underskudd på søvn eller familieferie i 40 varmegrader kan gjøre for kreativiteten. Makan til band, makan til musicianship, makan til spilleforståelse. Det er typisk norsk å være like gode som alle andre som er gode i resten av verden. Dette er Norgesreklame så det holder. På lik linje som landslaget spør du meg. Å jaggu får vi også introdusert en franskmann på den norske jazzscenen. Plutselig gjør det ikke noe at Frankrike vinner VM. Så nå gjelder det bare å holde seg frisk, ikke drikke seg full eller kræsje på vei til Kongsberg.

Jazz i Norge skriver: 

Det er altfor lenge siden jeg har hørte Petter Wettre på en scene, og hva kan da være bedre enn denne forestillingen på Kongsberg som skal handle om John Coltrane, 100 år etter at han ble født. Lite aner jeg om at opplevelsen med Petter Wettres kvartett og historien om Coltranes ti siste leveår skal bli en av denne festivalens aller sterkeste. Den norske saksofonisten viser seg å være god pedagog og en levende formidler av historisk stoff. Før hvert nummer som spilles av bandet, går Wettre til mikrofonen og setter året stoffet stammer fra, inn i historisk kontekst. Han gjør det ved å velge relevante og interessante opplysninger. Det fører blant annet til at jeg for min del hører komposisjonene med nye ører. Bandet som er samlet her, har fire medlemmer som trolig lever med John Coltrane under huden. Det høres iallfall sånn ut når de spiller. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen og tenorsaksofonist Petter Wettre kommer inn på scenen først. De spiller «Venus» som er hentet fra «Interstellar Space». Saksofontonen er så varm og smidig at du selv kan kjenne hvor stiv du er. Det kjente språket vi hører, er formulert på måter som synger av nå. Vår mann forteller at trommeslager Rashied Ali ble veldig overrasket over at det kun var to personer som møtte opp i studioet i 1967. Han selv og John. Det er denne type drypp pedagogen gir oss, og han setter mening i det. De bildene som vises på bakveggen, forsterker også den historiske tonen som synger gjennom forestillingen. Vi rykkes tilbake til 1957, er innom Thelonious Monk og Miles Davis, i likhet med hva Coltrane var. Så spiller kvartetten «While my lady sleeps» fra debutalbumet til Coltrane, og pianist Fred Nardin og bassist Ole Morten Vågan gjør glimrende figurer. Dette er til å nyte. Jeg skal fryde meg gjentatte ganger over hver og en av disse musikernes spill og over den kollektive samstemthetens glødende kvaliteter. Wettre leker med temaer, vender på dem og kjæler med dem. Han elsker å være her. Viser en innlevelse som kjennes. Så kommer vi til 1959. Til «Kind Of Blue» og «Giant Steps». Jeg tror ikke jeg kommer lenger inn i jazzen her på Kongsberg i år. Grepet fungerer ypperlig, og bandet fortsetter i det dynamiske, lyttende og inspirerte. Og vi skal videre gjennom årene og få høre «Alabama». Når de gjør den og filmen viser opptak av systematisert rasisme i USA i 1963, får jeg det over meg. Det låter så blått at du tenker svart, og jeg kjenner hvor viktig kveldens formidling er. Når grunnleggende jazzhistorie skal spilles ut, må det gjerne skje på den måten vi opplever her. Det er strålende at noen påtar seg oppgaven og lykkes så godt. Jeg må spare meg for å skrive om hver låt som gjøres, men fra «A Love Supreme» velger de «Resolution», og vi blir fortalt hvordan John Coltrane låste seg inne på et rom i huset da han skulle jobbe med komposisjonen. Mot slutten tar Wettre seg frihet til å fantasere rundt hva om hadde skjedd hvis John Coltrane hadde blitt en gammel mann. Hva han ville ha gjort framover i tiårene. Den avdelingen virker noe søkt, men det spiller ingen rolle. Jeg har opplevd noe av betydning. Er fylt opp. Er takknemlig. 

 

Arild R. Andersen 

Foto/videocredits - Birgit Fostervold @knipselyst, Kim Johannesen, Milan Stanga Music, Kristin Remøe