Paris #6

Etter 3 uker i karantene nærmer det seg “norske tilstander” her. Akkurat nå brer det om seg en voksende misnøye mot den millionen parisere som forlot byen før lockdown og som reiste til sine respektive landssteder rundt omkring i landet. Dette gjelder særlig i de sørliggende områdene som selvfølgelig ikke har kapasitet i sykehusene til å ta imot utflyttede byboere i tillegg til egne innbyggere. Foreløpig er det ingen lov som forbyr dem om å være der. Min gode venn og basskollega fra min tid i bandet til Manu Katche er en av mange som forlot Paris til fordel for sydligere strøk og større plass. Jeg skal forsøke å få ut av ham om han merker noe på stemninga i sør. Sivil ulydighet iht til franske karanteneregler er også et voksende problem hvis jeg tolker “Le Parisien” rett. Folk begynner å bevege seg utendørs igjen. Tar man seg en tur ut i forstedene kan man oppleve at det henger folk overalt. Jeg ser det på mine daglige joggeturer i nærområdet.
Og til uka er det meldt 20 +. Det blir jo interessant.

Ellers blir man jo KIK, (kreativ i karantene) av denne situasjonen. Her er det kun lov å være ute en time av gangen, da med medbragt dokument som beskriver formålet med turen. Dette skal også påføres bostedsadresse samt dato og tidspunkt på når man forlot leiligheten. Derfor er jeg alltid ikledd treningstøy når jeg beveger meg ute, (treningsturer er lov), med medfølgende blyant. I denne forkledningen kan jeg elegant bevege meg utendørs under påskudd av å trimme. Blyanten bruker jeg til å forandre på skjemaet underveis hvis ekskursjonen skulle vare mer enn en time. Mao, alt tøyet jeg pakket med meg fra Norge viser seg nå i ettertid å være høyst unødvendig.
Alternativt tar jeg med meg en gammel baguett jeg kjøpte for et par uker siden når jeg går ut. Forkledd som handlende går jeg i ett med omgivelsene. Jeg oppfører meg mao som en hai når jeg er utendørs. I konstant bevegelse. Ellers kan det ende med bøter og i verste fall fengsel.

La meg avsluttningsvis slå fast at det går helt fint med meg her. Og nei, det var ikke slik jeg hadde sett for meg hvordan det skulle være å bo i Paris. Samtidig tenker jeg når jeg leser hva folk skriver til meg at “det var vel ikke slik du hadde sett for deg hvordan våren 2020 skulle bli i Norge heller”?
Folk er forskjellige. Personlig så er jeg glad for å være her i disse tider. Jeg oppdager nye nabolag hver dag. Jeg går i nye gater, finner nye parker og ser nye mennesker. Jeg drar etterhvert kjensel på en del mennesker også noe som gir meg en underlig følelse av tilhørighet.
Det er hele tiden nye lukter, nye smaker og andre inntrykk. Jeg har en ny leilighet jeg skal innrede. Ikke har jeg småunger hjemme. Hjemmekontor har jeg hatt hele livet. Helt uproblematisk.
For meg er det en enorm lettelse å ikke være fanget i et vakum av av et ekkokammer hvor alt dreier seg om korona, arbeidsledighet og slutten på livet slik vi kjenner det. Jeg er selvfølgelig klar over alvoret, men evner å betrakte det hele med en viss distanse. Det gir overskudd til å glede meg over min nye situasjon og livet forøvrig.

Når det er sagt så er det selvfølgelig store forskjeller på Paris og Oslo. Her følger mine betraktninger så langt…


Alt brød smaker godt her
Jeg vasker opp for hånd
Jeg opplever det stimulerende å vaske gulvet
Jeg snakker mye mindre
Jeg gleder meg til min daglige joggetur
Jeg øver med håndkle i saksen
Jeg kan høre naboen snakke i telefon
Jeg skjønner ikke hva folk sier
Jeg klager ikke på kollektivtransporten
Jeg kan se lyset fra Eiffeltårnet
Jeg slår av en prat med betjeningen i butikken
Jeg finner ikke brillene mine
Jeg finner glede i å vanne blomstene på verandaen
Åpningstidene på polet er av mindre betydning
Jeg har lest to kapitler i en bok
Folk står i kø for å kjøpe sigaretter
Jeg holder minst en meters avstand til folk - i motsetning til to meter i Norge
“April in Paris” er bedre på plate enn i virkeligheten

God påske...