Å sitte inn. A day in the life of a working musician. (del 2)

Del 2

En ting er å spille låter du ikke kjenner så godt med folk du aldri har spilt med. Det er en del av arbeidsoppgaven som improviserende musiker. Men å sitte “på ank” og vente til bandleder finner det for godt å introdusere deg, det er nærmest tortur. Du har ikke lyst til å spise noe, fordi du vil være skjerpa og ikke mett. Du vil ikke drikke noe heller av frykt for måtte på do når det er din tur. Så da sitter man der da, og dehydrerer, uvisst om hvor lenge det er til man skal på. Og det er som regel lenge til.

Erfaringsmessig skjer det ikke før helt mot slutten. Det viser seg å holde stikk denne gangen også. Timesvis uten vått eller tørt, mens man grunner over hva man skal spille samtidig som man innerst inne klamrer seg til håpet om at bandet ikke spiller den låta du ønsker å sitte inn på før du skal sitte inn. Men dette er ikke det verste. Det verste, (i mitt tilfelle ihvertfall), er å befinne seg i en slags smånervøs limbo uten mulighet til å få spilt en tone før opptreden. Det er hverken tid, rom, sted eller anledning for slikt. Samtidig registrerer man at det har gått flerfoldige timer siden man dro hjemmefra. Den stusselige oppvarmingen man foretok i morgentimene er i ferd med å gå ut på dato, og den 4 uker gamle ferieflisa returnerer sakte men sikkert til sin bølgeblikkaktige form. Man er mao ikke max preppa for world domination for å si det mildt.

Så har tiden kommet. Endelig. Henrykt har jeg registrert at bandet ikke har spilt min “favorittlåt”, så dermed skulle det være fritt frem. Entusiastisk inviterer jeg med mitt bekjentskap til å spille sammen med meg. 

- Nei, den låta er litt for vanskelig å spille i en akkordløs setting er svaret!??!?!!? 

Som “insitter” har man selvfølgelig ikke mandat til å overprøve bandets repertoir. Jeg får heller sette det svaret på kontoen for “pussig opplevelser” fordi jeg vet jo at disse folka er mer enn kapable til å spille akkurat den.

- Ok, hva med……………………. (nytt låtforslag).

- Låter som veksler mellom sving og bossa står for tiden ikke øverst på min prioriteringsliste!?  Plutselig er min liste med “pussig opplevelser” full. Hva f… tenker jeg, samtidig som en bevegelse i øyekroken får meg til å dreie på hodet. Det foregår noe borte ved trommesettet, og det er bekymringsfullt. Trommisen, (han flinke), har invitert en venn, (ikke flink), til å sitte inn på den samme låta som jeg skal sitte inn på, og som vi fortsatt ikke har klart å bestemme oss for.

Jeg vet selvsagt ingenting om denne nye trommeslageren, men mistenker at han umulig kan være bra til å spille. Det viser seg dessverre at jeg har rett. Min “bullshit-detektor” er intakt. Dette henger sammen med hvordan han går og står og videre hans utrettelige name-dropping og generelle kjepphøye oppførsel. Jeg kan ikke forklare det bedre annet enn etter 30 år i bransjen kan man se lusa på gangen. På et mer personlig plan kan jeg røpe at han ser ut som han er snytt ut av nesa til Rodney Dangerfield. Det irriterer meg enda mer. Rodney Dangerfield har aldri vært morsom på samme måte som denne trommeslageren aldri har vært bra til å spille. (Personlig betraktning).

Tilbake til låtproblematikken. - Hva med en blues da, hører jeg meg selv si. Og jeg som hater blues! - “Turnaround” (Pat Metheny). - I C dur. I forfjamselsen av å ikke kunne spille selvvalgt nummer og med en medioker trommeslager har jeg skapt et nærmest umulig utgangspunkt for meg selv. Da heller ikke bassisten virker særlig imponert over å måtte forholde seg til både ny saksofonist og trommeslager, så har vi alle ingrediensene til det man kaller “a perfect storm”. Bandet har gått fra å være en organisk enhet til å bli en (u)musikalsk forsamling ingen ønsker å være en del av. Og på toppen av det hele skal jeg spille i blues i D dur på hornet. Hvor dum gåre ann å bli’?

Melodien går greit. Den er jo faktisk helt ålreit. Så var det soloene da. Det er da mine antagelser om trommeslagerens manglende musikkforståelse slår til. For å vise at han er innovativ gjør han alt han kan for å bryte opp time’n, og rett og slett “tullespiller”, (i mine ører), under påskudd av å fremstå kreativ. Jeg kan leve med kreative trommeslagere, men når du spiller blues i medium tempo i et slags jamsession format hvor ingen hverken kjenner hverandre eller har spilt sammen før, så er det din fordømte oppgave som trommis å konsentrere deg om å få solisten til å glitre samtidig som du sørger for at det svinger som faen. Så kan vi heller eksperimentere musikalsk når situasjonen tillater det. Pga trommisens sviktende dømmekraft mister bassisten av naturlige årsaker gnisten. Fullstendig uinspirert bidrar han med noen tilfeldige basstoner her og der som effektivt kaldkveler dette ynkelige forsøk på musikk. Alt dette kunne muligens vært unngått hvis ikke kjæresten til den originale trommisen hadde dukka opp. Han vil jo selvsagt røpe sin kjærlighet på italiensk vis, så da passer det jo perfekt å la en annen trommeslager akkompagnere den nye saksofonisten i by’n mens han degger med dama.

Skandalen er uansett et faktum. Etter 4 runder i vektløs tilstand gir jeg opp. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å musisere under rådende forhold. Den beste, og eneste musikalske avgjørelsen som blir foretatt under dette opptrinnet, er min avgjørelse om å slutte å spille.

Da vi endelig er ferdig rusler jeg slukøret bort til saxkassa og begynner å demontere hornet samtidig som jeg funderer på hvordan jeg lettest kan snike meg ut av caféen og forsvinne sporløst uten alle de tilgjorte høflighetsfrasene a la “nice to play with you”, “you sound great”.

Det er akkurat da min bekjent kommer bort til meg. - Å sitte inn er det værste ikke sant? Selv hater jeg det. Jeg tror …(bassisten)...var hypp på å komme seg vekk. Beklager igjen! Hva slags set up har du? Du har en “big sound”. “You sound great”.

Epilog

Etter å ha fått sist søndag på en drøy ukes avstand har jeg endelig kunnet le av hele opptrinnet. Ikke bare ler jeg av hvor høytidelig jeg tar meg selv, men også hvor stor betydning jeg tilga denne bagatellen av et musikalsk rendez-vous sydøst i Paris.

Uansett, noe godt kom det ut av det - jeg vet at jeg er bedre enn min sist spilte solo. Nå gjelder det bare å få fortalt de franske musikerne dette. På fransk!